I 1960-årene gav nyvinninger med bakgrunn i læringspsykologi, grunn til optimisme. En av pionerene var den norsk – amerikanske forskeren Ole Ivar Løvås – ved University of California Los Angeles (UCLA). Han publiserte i 1973 resultater som viste at mange barn forbedret sin fungering på flere områder av livet, som f.eks. språk og selvstendighet, samtidig som de fikk en reduksjon av sitt sinne. Gjennom 1970- og 1980-årene ble en rekke forskningsresultater publisert av flere ulike forskningsteam. Disse resultatene fokuserte gjerne på enkeltstående områder som tidlig språkutvikling, vokal imitasjon (lydmønstergjentakelser), benevning av objekter, imitasjon av bevegelser og diskriminasjonsøvelser mellom farger, form, størrelse, pronomen, preposisjoner, synonymer og antonymer.
Professor Løvås dro nytte av disse studiene, og satte dem sammen i et helhetlig program. Han gjennomførte et langtidsstudium, som ble publisert i 1987. Sentrale elementer i dette studiet var:
A) Barna fikk minst 40 timer 1:1-trening ukentlig
B) Intervensjonen ble påbegynt før barna fylte 4 år
C) Alle viktige personer i barnets liv ble lært opp i å trene barnet
D) Intervensjonen foregikk i alle viktige miljøer for barnet og familien
E) Alle sider ved barnets fungering, ble underlagt tiltak
F) Intervensjonen besto i metoder utviklet innenfor moderne atferdsanalyse
Resultatene fra dette arbeidet medførte betydelig optimisme. 47 % av barna som hadde fått slik behandling oppnådde normal, – alderstypisk, intellektuell fungering det året de kom i skolepliktig alder. De fulgte vanlig undervisning uten særlig ekstra oppfølging.
Men 10 % av barna i denne gruppen hadde minimalt utbytte av treningen. Det har vist seg at disse barna også hadde minimalt utbytte av andre metodiske tilnærminger. Det synes med andre ord slik at uansett hva man i dag gjør, så synes en ikke å kunne hjelpe 10 % av barna.
Videre må det understrekes at når barn i en kontrollgruppe bare fikk 10 timer intensiv behandling pr. uke, var det ingen av dem som oppnådde normal intellektuell fungering i undersøkelsesperioden. Det var fortsatt hele 60 % av barna i denne kontrollgruppen som hadde minimal forbedring i sin fungering. I ettertid har det vært noen mindre bevegelser både i, – og mellom, gruppene, uten at dette på noen måte har forstyrret hovedkonklusjonen: “Litt” intensiv opplæring må ikke anbefales for barn med autisme, om en ønsker maksimal effekt.
Det intervensjonsprogrammet som professor Løvås gjennomførte var så omfattende, vanskelig, og spesialisert, at Løvås selv var skeptisk til om det kunne gjentas av andre. Han skrev i sin vitenskapelige artikkel i 1987: “It is unlikely that a therapist or investigator could replicate our treatment program for the experimental group without prior extensive theoretical and supervised practical experience in one-to-one behavioral treatment with developmentally disabled clients as described here and without demonstrated effectiveness in teaching complex behavioral repertoires as in imitative behavior and abstract language”.
Det vil si at professor Løvås anså det som usannsynlig at noen kunne utføre denne typen tiltak uten at man hadde omfattende utdannelse fra hans program, og at vedkommende hadde demonstrert sine kunnskaper gjennom å etablere omfattende ferdigheter hos flere barn på ulikt nivå i programmet.
Professor Løvås arbeidet imidlertid aktivt for at treningen kunne spres til flere steder enn Los Angeles, og han tok initiativ til å starte et såkalt “Multisite replikasjonsstudium”, det vil si systematiske oppfølgingstiltak bygget på hans arbeider fra California.
